Er Biogass løsningen?

Når man anvender fiskeslam som ingrediens i en biogassprosess forsvinner ikke alt i prosessen, man sitter igjen med ca. 40 – 50 % biorest. Bioresten er mer flytende og består typisk av ca. 95% vann. En del av næringsinnholdet i slammet «spises opp» av bakteriene i reaktoren, mens tungmetallnivået prosentvis vil øke. Dersom man skal utnytte denne til f.eks gjødsel må den avvannes og tørkes/ hygieniseres på lik linje med fiskeslam på oppdrettsanlegget.

Noen ganger brukes ordene slam og ensilasje om hverandre, men det er ikke det samme. Fiskeslam består av skit og fôrrester fra produksjonen av fisk, mens fiskeensilasje består av død fisk og rester av fisk fra f.eks slakt. Det er ulike regelverk som regulerer bruken av slam og ensilasje, henholdsvis gjødselforskriften og animaliebiproduktforskriften. Både fiskeslam og fiskeensilasje kan egne seg som substrat i en biogassprosess, men det er gjerne strengere regler når det er død fisk involvert.

Behandling av fiskeslam  er utfordrende i en konvensjonell biogassprosess på grunn av omdanning av fett og protein. Flere forsøk har vist at fiskeslam fra settefiskproduksjon må blandes med andre karbonrike substrater som husdyrgjødsel eller matavfall for å ha en god effekt. Flere studier peker på at et optimalt blandingsforhold er opptil 20 % fiskeslam og ca. 80% andre substrater.

En utfordring med slam fra fisk i saltvann, både for bruk som substrat i biogassproduksjon og som ingrediens i gjødsel, er høye saltkonsentrasjoner. For høyt innhold av salt i substratet  vil kunne bremse og til og med stoppe biogassproduksjonen. Det forskes i dag en del på metanproduserende og salttolerante mikroorganismer som i fremtiden kanskje vil gjøre at man kan ha høyere saltinnhold i substratet men her gjenstår det en del forskning. For biorestens potensiale vil høyt saltinnhold generelt gjøre den ubrukelig som gjødsel. Det er en utbredt misforståelse at store mengder slam fra f.eks matfiskanlegg med saltinnhold kan benyttes i biogassproduksjon uten forbehandling som f.eks. avvanning. Dette krever store mengder ferskvann og vil være kostbart.

De fleste oppdrettsanlegg ligger langs kysten, langt unna der de fleste biogassanleggene er plassert. Det betyr at man mest sannsynlig må frakte slam over store avstander, gjerne hundrevis av kilometer. Dersom man skal bruke fiskeslam som substrat i en biogassproduksjon, skal slammet være forholdsvis flytende. I løpet av et år vil et typisk settefiskanlegg da måtte frakte enorme mengder vann. Tørking av slam vil redusere mengden som må fraktes med opp til 90 %, noe som ofte tilsvarer titusenvis av transportkilometer. Transport er en av de store utfordringene for å nå klimamålene og vil av forbrukerne neppe bli sett på som en grønn profil.